• Det ble litt fotball på Muhamed Keita og Charlotte Aasbø i pausen mellom kampene i Hala Widowiskowo på søndag.

Keita ser Godset i Glassverket

14.08.14 // I Glassverket ser Muhamed Keita mye av den kulturen som tok Strømsgodset til store høyder. Men suksess kommer ikke av seg selv – og tar tid.

Skrevet av NTH

Koszalin (glassverketelite.no): Vi tok en prat med den tidligere Godset-profilen Muhamed Keita da han tok turen til Koszalin for å se Glassverket i aksjon i helgen.

– Det har vært gøy. Jeg synes spillerne er utrolig profesjonelle, selv om ikke alt blir lagt til rette for dem, sånn som i fotballen. Men de presterer likevel. De klarer å legge ting til rette for seg selv, sier Keita til glassverketelite.no.

Kontrasten mellom proff-fotball og hverdagen i norsk håndball er nesten total. En proff i et polsk topplag har en inntekt som trolig overgår budsjettet til et lag i eliteserien i håndball, og de øvrige ressursene i klubbene er ikke sammenliknbare.

23-åringen, som har vært i Strømsgodset en årrekke, gikk til Lech Pozsnan i Polen i juni. I helgen kjørte han 20 mil hver vei for å se Glassverket mot AZS Koszalin og Sambor Tczew.

– Jeg har aldri sett så mye håndball på én dag før, så det var stas. Det var greit å få komme seg bort for å treffe nordmenn og snakke norsk. Det har vært hyggelig dager her, sier Polen-proffen.

Tidligere har han sett Glassverket en gang i 1. eller 2. divisjon, forteller han. Han kjenner Charlotte Aasbø godt fra før av og har spilt fotball sammen med Glassverkets fysiske trener Ole Kristian Bjerkeset Kristiansen i flere år.

– Jeg gikk på Sande videregående skole sammen med Charlotte. Hun gikk i tredje klasse da jeg gikk i første klasse. Ole spilte jeg sammen med i tre år på juniorlaget til Godset. Han sendte meg melding da Glassverket skulle nedover, sier han.

Han skulle spilt kamp den søndagen, men fikk fri på grunn av mageproblemer. Han har vært tett på laget og støtteapparatet de to dagene, og synes han ser noe unikt.

– Jeg har ikke veldig god greie på de andre lagene. Men å se hvordan alle i Glassverket jobber mot samme mål, minner meg om årene i Godset før vi tok gullet. Det er god stemning i laget, og spillerne virker å være kompiser utenfor banen.

Han mener Glassverket har en spillergruppe som tar kollektivt ansvar og har en god selvjustis.

– Spillerne har lyst til å prestere godt sammen. Det er viktig å huske at selv om man ikke har alle de beste spillerne, kan man fortsatt være best som lag, påpeker han.

Han understreker at det tar tid, men mener det er fullt mulig for de lilla å kopiere bragden til byens store fotballag.

– Får man beholde en prestasjonsgruppe, som den Glassverket har, over tid, kan man vinne noe til slutt. For oss tok det fire år, sier han.

Av Peter Tubaas